Nokon er villare enn andre

 Foto: Heidi Vallestad

Foto: Heidi Vallestad

Som aktivitetsleiar har du garantert erfart at nokre barn og ungdommar er meir risikovillige og urolege enn andre - og det er heilt normalt.

Dette kan by på utfordringar når du står ansvarleg for aktiviteten. Her følgjer nokre tips.
 

  • Enn så irriterande det kan vere med ungar som utfordrar: Skill mellom sak og person. 
     
  • Kan du snu den ekstra energien til ein fordel? Mange som har uro i seg reagerer positivt på å få ansvar. 
     
  • Etabler eit ope samarbeid med foreldra. Be om råd til å løyse aktivitetar du er usikker på korleis barnet kan meistre. 
     
  • Struktur og forutsigbarhet er viktig. Fortel kva som er forventa. 
     
  • Unngå lange og kompliserte beskjedar. Del opp i steg-for-steg. 
     
  • Tenk ut ein alternativ aktivitet der det er mogleg. Det kan vere så enkelt som å ta med ein fotball. 
     
  • Informer godt på førehand om kva som skal skje og kva ressursar de har, så er det enklare for dei heime å vurdere om dette er ein aktivitet barnet kan gå på aleine. 
     
  • Har du risikovillege barn i gruppa så er det ekstra viktig å jobbe med dei andre barna sin bevissthet på sikkerheit og eigne val, slik at dei ikkje følgjer etter om nokon finn på ting som ikkje er så lurt. Prøv for eksempel å fylle ut ein DagROS saman før ein aktivitet, slik får du fleire til å ta ansvar. 
     
  • Hugs at du som er frivillig skal prøve å legge til rette slik at alle kan trivast. Kjem du likevel dit at du føler barnet har for store utfordringar til å delta på fritidsaktiviteten uten ekstra støtte kan det verte nødvendig å melde i frå til foreldra om det. I så fall er det lurt å hente hjelp og støtte i næraste fylkeskontor først.
     
  • På nettsida www.fritidmedmening.no kan du lese om løysingar for barn og unge som treng ekstra hjelp for å kunne delta på fritidsaktivitetar (dette er det foreldra som må søke om).

 

Frå bloggen til Magnus Jackson Krogh (http://www.adhd-inspirasjon.no/adhd-sterkere-en-noe-annet/):

Vi med ADHD blir ikke sint, vi blir kok forbanna. Vi blir ikke trist, men vi blir helt knust.
V
i blir ikke bare glad, vi bli værdens lykkeligste person. 
Det jeg mener er at følelsene våre er så sterke, vi går inn i alt med livet som innsats.
Det er fryktelig slitsomt, men samtidig så tror jeg det er en bonus.
At vi lever og opplever mye sterkere enn andre mennesker, på både godt og vondt. 
Når æ blir forelska går jeg inn i det med hud og hår og med livet som innsats.
Resultatet har alltid blitt det samme.
Jeg frykter, at enten kveler jeg det med lidenskapen min ellers flykter den jeg er forelsket i.
Jeg har også nesten tatt livet av vennskap på grunn av manglende impulskontroll og blir sint som et hellvette og lager skikkelig faenskap rundt meg.
Her er en liten beskrivelse jeg syns passer perfekt: Når æ ælske, gjør jeg det intenst, sterkt og voldsomt. Når æ sørge, e mitt hjerte knust i tusen biter.
Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere. Alt jeg hører, er vakrere og vondere.